VW T2 Elektrotransporter: En elektrisk legende

VW T2 Elektrotransporter banet veien for ID.Buzz, og både i USA og Europa er det nå store forventninger til denne elektriske minibussen. Med en målsetting om å tiltrekke både privatkunder og næringsliv, minner den om et lignende prosjekt tilbake på 1970-tallet.

I takt med den globale oljeprisen, begynte Volkswagen å eksperimentere med sin berømte T2-buss. I stedet for den karakteristiske fire-sylindrede bokseren i baksetet, ble det vurdert en elektrisk motor. Dette unike kjøretøyet ble internt kalt VW T2b Typ 2150 og var tilgjengelig som både kassebil og pick-up.

Utseendemessig var det ikke lett å skille elektrotransporter fra den tradisjonelle T2-bussen. Den manglet kun eksosen, hadde en ladekontakt bak og kanskje noen luftventiler på sidene som avslørte dens spesielle drivlinje. Den elektriske motoren fra Siemens ga en maksimal effekt på 33 kW, eller 44 hestekrefter.

Elektromotoren ble drevet av et stort Varta-batteri som veide hele 850 kilo og var plassert under det forhøyede gulvet innvendig. Et stort elektrisk system var plassert bak på venstre side av lasteområdet.

For å tilpasse kjøreegenskapene til det forandrede drivverket, måtte understellet justeres. Den totale vekten for den tidlige elektriske modellen var omtrent 2,2 tonn, og med et tillatt totalvekt på 3075 kilo var den godt rustet for kommersiell bruk med ekstra støtte fra et rammeverk.

Med en toppfart på 75 km/t var den elektriske transporteren designet for bykjøring, men hadde begrenset rekkevidde. Batteripakken på 21,2 kWh ga maksimalt 85 kilometer før det var nødvendig å lade opp igjen. For raskere bytte av batteripakke kunne hele batteriet skiftes, selv om dette krevde litt mer innsats enn de moderne løsningene vi ser i dag.

Prisen på VW T2 Elektrotransporter var også en utfordring, med en kostnad på mer enn 50.000 Mark - omtrent tre ganger prisen for en standard T2-buss. Estimatene for hvor mange av disse elektriske kjøretøyene som ble laget varierer, men tallene ligger mellom 100 til 200 enheter. Blant kjøperne var Berlin, som kjøpte syv slike busser, utnyttet en av få bytte-stasjoner der batteriene kunne skiftes på noen minutter.